Jeg er så glad for at andre bryr seg

I dag har Jens, Kristin og Liv-Signe smilende meddelt til det norske folk planene for de fire neste årene.

De har snakket om innvandring og asylpolitikk, veier og kollektivtrafikk, klima, rus og skolefritidsordninger.

Og mye, mye mer.

Så sitter jeg der og hører på journalistene. Journalister som stiller kritiske spørsmål som jeg knapt skjønner hva betyr.

De tre politikerne svarer så godt de kan - en masse svada som vanlig - men de svarer. Og journalistene skriver så blekket spruter.

I tillegg dukker det opp masse saker i etterkant.

Siv Jensen og Erna Solberg var overraskende nok ikke imponert.

Og en rekke andre mennesker uttaler seg om alt fra fattigdom til miljø, og debattprogrammene på TV kaster seg over dem som sultne ulver.

Selv merker jeg at jeg ikke helt klarer å bry meg.

Men jeg er glad for at andre gjør det.

De virker jo ikke helt gode ...

Jo mer jeg leser om de to gutta i Kongo, jo mer begynner jeg egentlig å lure.

Jeg lurer på dem som personer. Og jeg lurer på intensjonene deres.

I ukene før rettssaken var de norske mediene veldig støttende og imøtekommende mot Moland og French.

Nå i det siste - altså ukene etter selve dommen - har norske medier fortalt den ene sjokkerende historien etter den andre.

Jeg har vært skeptisk til de to helt siden jeg så det berømte "smile-mens-vi-tørker-blod"-bildet.

Og etter å ha fulgte med de siste ukene er jeg mer enn noen gang sikker på at de to ikke har rent mel i posen.

Lar jeg meg kanskje lure av norske medier? Eller har de to gutta så mange svin på skogen som det kan virke som?